Å gjøre forskjell

I Jakobs brev 2, 1-9 står det: Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i menigheten – den ene i fine klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær.

Så sier dere til ham som er pent kledd: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der», eller: «Sett deg her på gulvet ved føttene mine». Om dere altså bare bryr dere om ham med de fine klærne, har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker?

Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt den som er fattig i verdens øyne, til å være rik i troen og arve det rike han har lovt dem som elsker ham? Men dere har krenket den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navn som er nevnt over dere?

Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. Amen.

Når jeg leser denne teksten får den meg til å tenke på tre ulike personer:

Den ene er en ekspeditør på Christiania glassmagasin på Stortorvet i Oslo. Den andre er en italiensk ordfører. Den tredje en full mann byen.

Vi begynner med den første:

På begynnelsen av 1900-tallet kom det en dag en mann inn på Christiania glassmagasin. Mannen luktet hest og var kledd som en hestekar, med lange støvler og ridepisken hadde han i den ene hånda. Mannen gikk rundt i butikken og tittet på de forskjellige varene og stoppet foran et stort eksklusivt speil med ornamenter og ramme av gull. Han spurte ekspeditøren hva speilet kostet. «Hmm, ja det koster i hvert fall mer enn det du har råd til», sa han og smilte hånlig. Da ble hestekaren så provosert at han tok fram pisken og dro til speilet så det singlet og speilbitene føyk i alle retninger. «Kanskje jeg NÅ kan få vite hva dette speilet koster?» spurte han. Ekspeditøren var helt i sjokk, men klarte å stamme fram hvor mye det egentlig kostet. Da tok han som nettopp hadde knust speilet fram en tjukk lommebok full av penger, la beløpet på disken og forlot butikken.

Mannen het Harald Løvenskiold, han var en rik godseier og Norges største skogeier.

Men det kunne ikke han som jobbet på glassmagasinet vite!

Nei. Han hadde undervurdert ham og trodde han bare var en tilfeldig «nobody». Fordi han lukta hest og ikke så ut som de andre kundene som vanligvis kjøpte dyre ting.

Kanskje vi kjenner oss igjen. Kanskje har du sjøl blitt undervurdert eller du har undervurdert andre.

Teksten fra Jakobs brev kaller de som gjør forskjell på folk for lovbrytere.

Vi lever i en verden der det er viktig å ta seg godt ut. Derfor er folk villig til å bruke mye penger på fasaden: Dyre vesker, dyre klær og fine hus og dyre biler.

Men det er jo ikke DE tingene som gjør oss verdifulle. Det er jo ikke det! Men det er rart med det, det er som om vi får litt ekstra respekt for dem som kjører en eksklusiv stil.

I Bibelen, i 1. Sam 16, 7, står det: «Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet».

Den andre personen jeg ville nevne er en italiensk ordfører som ble vist på nyhetene for en tid siden. Videoen viser ordføreren og hvordan hun hilser på en lang rekke mennesker som står oppstilt langs fortauet. Da hun kommer til en person med mørk hudfarge velger ordføreren å overse hånda som blir rakt fram og hilser heller på neste person. – Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn rasisme.

Denne handlingen var med på å «skape et skille» – som teksten vår snakker om. Et skille mellom «oss og de andre».

Det er hjerteskjærende å se hvordan mennesker kan behandle hverandre. Og vi trenger å bli utfordret på hvordan vi forskjellsbehandler folk.

Den tredje personen møtte jeg sammen med noen ungdommer under et bilrebusløp i regi av DELuKs en lørdagskveld i Tønsberg for et par år siden.

Vi hadde mange ulike oppgaver og en av oppgavene skulle utføres i en navngitt park i byen. Jeg hadde fått i oppgave å være sjåfør for fire litt beskjedne jenter. Vi kjørte rundt i gatene og fant ikke fram til parken. Da spurte vi en mann som gikk langs veien der. Det pleier å være like effektivt som GPS, – hvert fall hyggeligere! Vi skjønte fort at den vi hadde spurt var en real alkoholiker. Han var full som en sprøytevogn og var ikke i stand til å forklare oss veien, selv om han visste det så godt. Han foreslo at han kunne sette seg inn i bilen vår den korte veien og lede oss fram de få kvartalene. Han trykket seg inn i bilen og lovet å guide oss dit vi skulle. Isteden havnet vi på Rema 1000, dit han skulle, – før ølsalget stengte.

I det han skulle gå ut av bilen, lurte han på om vi hadde noen flere oppgaver han kunne hjelpe oss med. Jentene så skeptisk på hverandre og fortalte ham omsider at de bare hadde én oppgave igjen. De hadde ikke så lyst til å røpe den for ham. «Få høre da», sa han. Jentene måtte fortelle at den siste oppgaven var å finnet et Bibelvers. Et favorittbibelvers, som skulle leses opp for de andre når alle gruppene skulle møtes i kirken senere på kvelden.

Da sa han: «Jeg har ett vers som er veldig viktig for meg».

Vi så på hverandre og bare måpte. Så fortsatt han, – og plutselig var han klink edru, og bibelverset kunne han utenat. Han rettet seg opp i kroppen og sa med en tydelig, men sår stemme:

«Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som ligger foran. Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller at jeg alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, – fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.»

Det sa HAN.

Han vi hadde sett på som skitten alkis. Han lærte oss noe utrolig viktig:

· For det første at vi ikke kan vite så mye om hverandre bare ved å se. Mannen vi hadde æren av å ha i bilen og kjøre noen kvartaler, hadde kanskje en mer levende tro og et frommere hjerte enn noen av oss. Selv om vi så ganske ok ut. Det var nesten så vi skammet oss. For oss framstod han som en hedersmann, han kunne vært storebroren til Harald Løvenskiold, – hvis du skjønner hva jeg mener!

·  Bibelverset han leste viser at Jesus tar imot oss sånn som vi er – og ikke bare sånn vi vil framstå for andre, med vår fasade. Jesus tar imot oss sånn som vi er! For Gud er vi alle helt like. Som mennesker står vi skulder ved skulder med andre syndere som er helt avhengige av Guds nåde!

·  Det handler først og fremst ikke om å gripe eller begripe Jesus, men om å være grepet av ham.

Jesus viser oss enda engang hvordan vi skal elske hverandre. Og han lærer oss å ikke gjøre forskjell på folk! For Jesus møtte mennesker med mye respekt og med mye nåde!  Så mye nåde at han gav livet sitt for hver og én av oss!

Artikkelen er publisert 2. januar 2017